Fotballmamma

Vi er heldig og velsignet med to døtre, og fritiden er full av aktiviteter for de unge damene. Per i dag er jeg fotball-, håndball- og klatremamma (turn-tøyet og langrennskiene er foreløpig lagt på hylla) - og pappa Ph og jeg kjører og følger - og heier, ikke minst!

Vi fostrer nok ingen stortalent på noen arenaer, men jentene har det moro, mestrer og trives med de andre i idretten. Jeg husker godt da jeg var på samme alder og fysisk aktivitet sammen med andre ga meg mye - særlig i de tidlige ungdomsårene.

Etter hvert ble det mindre lagidrett på meg, men jeg fortsatte å løpe alene i skogene. Men noen konkurranser deltok jeg ikke i nei - til det løp jeg for sakte...

Heldigvis er det nå mer anerkjent å være en slow-runner; tenk hvor få det ville vært på startstreken om bare de raskeste løperne sprang!

Så når fotballkarrièren er over for døtrene er det godt å vite at de uansett kan stille til start på løp om de vil - og være med mamma på joggetur.

Tid for løping - og blogging!

Da var det gått vinter og vår et par ganger siden jeg sist jeg hadde løpe- og bloggetid, men endelig er jeg igang med begge deler!

Etter en skikkelig pause har jeg nå rotet frem løpeskoene, tatt skikkelige grep på flere fronter og har satt et nytt mål for løpingen, nemlig

Jeg er påmeldt som nr 108 - lucky eight!

Det er noen år siden vi flyttet hjem fra UK, landet hvor jeg i 2016 kunne notere hittil beste i løpskarrièren med Braughing to Cambridge 50 km

Ønsket om å løpe flere lange løp har ligget og ulmet lenge, men har vært midlertidig utsatt av akillesbetennelse og hysterektomi - begge deler en følge av at heller ikke jeg blir yngre med årene. Nå er imidlertid sener og hormoner under kontroll og alt ligger til rette for å løpe nye 50 km før jeg runder femti i september!

Fra  The Original Dorset Maverick Race 24 km i mai 2016